I utdanningsverdenen skiller Montessori-pedagogikken seg ut med en unik tilnærming som fremmer og støtter barns sinn.
Kjernen i denne tilnærmingen er troen på at lærerens rolle ikke er å diktere, men å veilede og legge til rette for barnets naturlige utvikling. Sentralt i filosofien står det nøye utformede Montessori-miljøet, som er laget for å fremme selvstendighet, nysgjerrighet og lærelyst.
Montessori-klasserommet er omhyggelig organisert for å oppmuntre barn til å utforske, oppdage og lære i sitt eget tempo. Læreren fungerer som en mellomledd mellom barnet og materialene, og styrer barnets psykiske aktivitet uten å hindre den naturlige utviklingen (De Serio, 2013, s. 52). Det betyr at det gis veiledning, samtidig som barna får rom til å utforske og uttrykke seg spontant.
Et av hovedprinsippene i Montessori-miljøet er å fremme autonomi og initiativ. Barna oppmuntres til å handle selvstendig innenfor en strukturert ramme, noe som hjelper dem å utvikle beslutningstaking og en følelse av mestring og selvhjulpenhet. Montessori-materialene er nøye utformet for å være selvkorrigerende, slik at barna får umiddelbar tilbakemelding på handlingene sine uten behov for voksen inngripen. Dette gjør at de tar eierskap til egen læringsprosess og utvikler en positiv holdning til utfordringer og motgang.
I Montessori-klasserommet er bevegelse både ønsket og integrert i læringen. Barna får muligheter til å delta i målrettede bevegelsesaktiviteter som støtter den fysiske utviklingen og hjelper dem å kanalisere naturlig energi på en konstruktiv måte. Ved å integrere bevegelse i undervisningen anerkjenner Montessori-pedagoger betydningen av helhetlig utvikling, og de søker å skape et læringsmiljø som ivaretar hele barnets behov.
Et annet særtrekk ved Montessori-miljøet er aldersblanding i klasserommet. I motsetning til tradisjonelle modeller, der barn grupperes kun etter alder, har Montessori-klasserom ofte aldersblandede grupper. Denne bevisste sammensetningen legger til rette for prososiale samspill og gjensidig hjelp, der eldre elever veileder og støtter yngre. Gjennom slik elev-til-elev-interaksjon forsterker barna egen læring og utvikler empati, samarbeid og ansvarsfølelse for andre.
Montessori-tilnærmingen tar også avstand fra tradisjonelle vurderingsformer som karakterer, straff eller belønninger. I stedet ligger fokuset på læringsprosessen fremfor sluttresultatet. Når presset om å prestere for ytre belønning fjernes, kan barna utforske og prøve seg fram uten frykt for å mislykkes. Feil ses som muligheter for utvikling, og barna oppmuntres til å holde ut til de finner løsninger på egen hånd.
I bunn og grunn representerer Montessori-miljøet en helhetlig tilnærming til utdanning som ivaretar barnets intellektuelle, emosjonelle og sosiale utvikling. Ved å tilby et støttende og styrkende læringsmiljø hjelper Montessori-pedagoger barn med å bli trygge, selvstendige og indre motiverte elever som er ivrige etter å utforske verden rundt seg.
Referanser:
De Serio, B. (2013). Il metodo Montessori e le case dei bambini. Un modelo educativo per liberare l’infanzia e avviarla alla conquista dell’indipendenza. Dialnet. https://dialnet.unirioja.es/servlet/articulo?codigo=4754513
Gentaz, E., & Richard, S. (2022). The behavioral effects of Montessori pedagogy on children’s psychological development and school learning. Children, 9(2), 133. https://doi.org/10.3390/children9020133
Marshall, C. (2017). Montessori education: a review of the evidence base. NPJ Science of Learning, 2(1). https://doi.org/10.1038/s41539-017-0012-7
